Musikk og den yngre generasjonen

Helt siden Elvis opptrådde halvdopet på scenen og vant tusenvis av pikehjerter, har musikken blitt et medium som er rettet mot, og inspirerer, den yngre generasjon av dens tid. 60- og 70-tallets kontroversielle rock og psykedeliske era satte et klart skille mellom voksne og unge, og skapte rebellisering og selvrealisering blant de yngre. Musikken ble fra det tidspunktet en komfort, et stiluttrykk og et medium som hjalp unge til å uttrykke og danne egne meninger utenfor normene.

Åtti-tallets rock og pop skapte også stilikoner og en generasjon av opprørene, og sammen med den elektroniske techno og house musikken som slo gjennom på nitti-tallet tok danseglade og alternative unge voksne med storm. De elektroniske rytmene entret inn i enhver sjanger, og det finnes mindre tilgang til akustisk musikk i dag enn elektronisk. Selv om den eldre generasjon jamrer og klager over dagens musikk, har de raske rytmene fanget den yngre generasjonen – kanskje også fordi livene våre er mer hektiske, og rytmen bør følge oss deretter.

Da Beatles og Elvis startet sine karrierer, ble det klassifisert som både bråk og nytenkende. Det var rock. Og om man skrur på en death-metal låt i dag, høres BeatPaul,_George_&_Johnles ut som en malende kattunge i forhold. De som vokste opp med Beatles eller Madonna syns kanskje Goa-trance sjangeren høres ut som maskingæver eller en plate som har fått hakk i seg. Dagens generasjon syns ikke det, og vi kommer mest sannsynlig til å tenke at den neste bølgen av musikk stinker i forhold til den nye digitale verdens artister. Musikk endrer seg med teknologien og tiden, og artister har et gigantisk spekter av lyder og rytmer de kan kombinere i dag. Dette gir et interessant spekter, og selv om man må bla gjennom mye “enkel og dårlig” musikk, finnes det et hav av kreative og talentfulle musikkmiksere som vier karrieren sin til elektronisk musikk.